Innimellom trenger man å late som man kan mer enn det som sant er. Står man overfor noe krevende, må man av og til tvinge seg selv utpå. Og ofte er det faktisk sånn at når man først gjør det, går det gjerne bedre enn fryktet.
Overfører jeg det utsagnet i overskriften til min relasjon til Gud, derimot, kommer den fort til kort. For er det noe Gud ikke ønsker, så er det at jeg lever et liksom-liv, eller tilber ham på en liksom-måte. Han har ikke glede av verken offer eller gaver, om det ikke kommer fra et hjerte som mener det. Han lengter etter mennesker som elsker ham av et helt hjerte.
Av og til kan vi fristes til å gjøre det som tilsynelatende kreves, det som forventes av det kristne fellesskapet eller av min egen samvittighet. Men Gud inviterer oss til å være ærlige innfor ham med hvordan vi har det, ikke bare gi ham det vi syns vi burde gi, si det vi burde si.
I dagens tekst, er det som om salmisten kjører berg- og dalbane. I noen vers slår han seg nærmest på brystet over alt det gode han har gjort for Herren Gud. Men så er det som han føres ut i et tilsynelatende mørke, og «syndene hans når ham igjen». Han blir fullstendig motløs.
Jeg kaller det for et «tilsynelatende mørke». For hva om nettopp dette var veien han måtte gå for å se hvordan ting faktisk var? Hva om det ble veien fra å se seg selv som en slags perfekt gudsmann, en som snakket rett og sant til alt og alle, til å få et sannere bilde av seg selv, til å se at han får virkelig ikke alt til? Hva om dette var veien som førte ham fra løgn til sannhet, fra mørke til lyset? Hva om det var hans vei til å bli ekte og sann, også i møte med Gud?
Og da ser han det: han trenger hjelp fra Gud, han er i desperat behov for Guds nåde. Og da, når han erkjenner det, kan han endelig be av et helt hjerte: Tenk på meg, Gud, hjelp meg. Og vær så snill og ikke drøy!
Teksten ble opprinnelig skrevet for Vårt Lands spalte, Ettertanke, og tok utgangspunkt i bibelteksten fra Salme 40,7-18:
7 Du har ikke glede i offer og gaver – du har åpnet mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke. 8Da sa jeg: «Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet om meg. 9 Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede, din lov er dypt i mitt indre.» 10 Jeg forkynte rettferd i den store forsamlingen. Leppene holdt jeg ikke lukket, Herre, du vet det. 11 Din rettferd holdt jeg ikke skjult i hjertet, jeg talte om din trofasthet og frelse. Jeg skjulte ikke din miskunn og sannhet i den store forsamlingen. 12 Herre, du vil ikke holde din barmhjertighet tilbake. Din miskunn og din sannhet skal alltid beskytte meg. 13 For talløse ulykker omgir meg, mine synder har nådd meg igjen, jeg kan ikke se. De er flere enn hårene på hodet, motet har sviktet meg. 14 Vis godvilje, Herre, og fri meg ut! Herre, skynd deg og hjelp meg! 15 La alle som står meg etter livet, bli til skamme og til spott! La dem som vil meg vondt, trekke seg tilbake uten ære! 16 De som ler og håner meg, skal bli slått av skam. 17 La alle som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: «Stor er Herren!» 18 Men jeg er hjelpeløs og fattig. Herren skal tenke på meg. Du er min hjelp, du berger meg. Drøy ikke lenger, min Gud!
Foto: Markus Spiske, Unsplash.com