Noen ganger skjer det verste, og spørsmålene kan tårne seg opp...
Denne uken har jeg fått tildelt bibeltekster som handler mye om død, og det er tredje gang at vi leser om at et dødt barn blir vekket til live igjen. Av Jesus to av gangene, og av profeten Elia den tredje gangen. Det utfordrer meg! Jo, jeg tror jo at Jesus kan gjøre levende, jeg tror det er sant at han selv ble vekket opp den tredje dagen etter sin død, jeg tror at vi alle skal bli vekket til live igjen, og få leve sammen med ham som beseiret døden for alltid.
Men at han vekker opp døde her, mens vi ennå er på jorda!? Jeg merker at det er noe i meg som butter, og jeg kjenner på noe som ligner provokasjon. Samtidig ønsker jeg å holde fast i at han kan det, på en litt trassig måte. For om Jesus kan reise oss opp på den siste dag, kan han vel gjøre det nå også?
Likevel vet jeg at de aller fleste som blir syke og dør, forblir døde. Også barn.
I våres mistet vi vårt lille barnebarn. Hun ble to uker. Det var fryktelig. Og jeg må innrømme: da jeg sto ved siden av den lille kroppen som ikke lenger hadde livet i seg, slo det meg: Jesus, kan du ikke vekke henne opp! Og i neste sekund: det kan du bare glemme å be om. I stedet gråt jeg. I stedet lot jeg alle spørsmålene få rom. Enkelte har spurt meg om jeg har vært sint. Det har jeg ikke. Men fortvilet, det har jeg vært. Jeg har ikke spurt om hvorfor det skulle hende akkurat oss. I stedet har jeg lurt på hvorfor det ikke skulle ramme akkurat oss. For vi lever i en verden der det skjer vonde ting. Mennesker dør. Også de som har levd altfor kort.
Jeg turte ikke å be om at lille Ada skulle bli levende igjen. I stedet klynget jeg meg til håpet om at Jesus vekket henne opp på den andre siden. Jeg klynger meg stadig til det håpet. Håpet om at der, på den andre siden, vil hun ta oss imot, både beste- og oldeforeldre, onkler, tanter - og ikke minst foreldrene og trillingsøstrene sine. Jeg velger å tro at det er sant, jeg velger å tro at det blir fint å møtes igjen – en gang langt der framme.
Teksten ble opprinnelig skrevet for Vårt Lands spalte, Ettertanke, og tok utgangspunkt i bibelteksten fra Mark 5, 35-43:
35 Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36 Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37 Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38 Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39 gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40 De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41 Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42 Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43 Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.
Foto: Fe Ngo, Unsplash.com