"Der kommer Gud og de!" Det var det kollegaen min pleide å si når jeg kom, mens han lo hjertelig.
På en tidligere arbeidsplass hadde jeg en kollega som kommentere når jeg kom på jobb: «Der kommer Gud og de», og så lo han hjertelig. Jeg syns det var en god hilsen. Han anerkjente min tro, og regnet med at Gud var en del av min hverdag. Med det avvæpnet han andres slengbemerkninger.
Hvilke assosiasjoner får mennesker vi omgås når de hører at vi tror på Jesus? Forventer de fordømmelse? Vennlighet? Raushet? Moralisme?
«Hva har jeg med deg å gjøre, gudsmann? Du er kommet til meg for å minne meg om min sønn og få sønnen min til å dø».
Hva hadde kvinnen opplevd, siden hun hadde den innstillingen? Elia svarer ikke på kvinnens bemerkning. I stedet bærer han barnet opp på rommet sitt, hvor han roper til sin Gud. Og livet vender tilbake til gutten.
Det gjør noe med kvinnen. Jeg ser for meg at hun tar gutten imot, kysser og klemmer ham gledestrålende, mens hun ser på gudsmannen med store øyne: «Nå vet jeg at du er en gudsmann.» Før var dette bare noe hun kalte ham; nå har hun sett at han faktisk er det, og hun tror. Og hun endres. Før tenkte hun at hun ville ble møtt med fordømmelse og død. Nå ser hun at Herrens ord i gudsmannens munn er sannhet – det har vokst fram en tillit.
De færreste av oss opplever at noen vi har mistet kommer tilbake til livet, slik som her. Er det likevel mulig å gå fra mistillit til tillit, slik kvinnen gjorde? Jeg tror det. Og jeg tror at vi som tilhører «Gud og de» kan leve slik at tillit kan vokse fram. Elia forsvarte ikke Gud. Han var heller ikke fremmed for at livet kunne være vanskelig. Men midt i det, hadde han en tillit til Gud, så han kunne be av hjertet til sin skaper, og også stille Gud kritiske spørsmål: «Vil du virkelig...?» Gudsmannens tillit smittet over på kvinnen.
Tenk om «Gud og de» kunne leve slik at de rundt oss kunne se at Gud er verdt vår tillit. At de vi kjenner kunne si «Nå vet jeg (...) at Herrens ord i din munn er sannhet.»
Teksten ble opprinnelig skrevet for Vårt Lands spalte, Ettertanke, og tok utgangspunkt i bibelteksten fra 1.Kong 17,17-24
17 Etter at dette hendte, ble sønnen til kvinnen som eide huset, syk. Og sykdommen tok så hardt på at det til sist ikke var livspust i ham. 18 Da sa hun til Elia: «Hva har jeg med deg å gjøre, gudsmann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og få sønnen min til å dø.» 19 Han svarte: «Gi meg sønnen din!» Så tok han gutten fra hennes fang, bar ham opp på takkammeret hvor han bodde, og la ham på sengen sin. 20 Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud! Vil du virkelig gjøre så ondt mot denne enken som jeg får bo hos, at du lar sønnen hennes dø?» 21 Så strakte han seg tre ganger ut over barnet og ropte til Herren: «Herre, min Gud! La livet vende tilbake til barnet!» 22 Herren hørte Elias bønn. Og livet vendte tilbake til gutten; han ble levende igjen. 23 Elia tok barnet og bar det fra takkammeret ned i huset. Han ga det til moren og sa: «Se, sønnen din lever!» 24 Da sa kvinnen til Elia: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.»
Foto: Ronda Dorsey, Unsplash.com