Det er naturlig at vi en dag må ta farvel med våre eldre. Det er trist, savnet er likefullt stort. Men det er naturlig. Verre er det når barn dør!
Forrige uke fulgte hele Norge kong Harald til hans siste hvile (Det skjedde 9.sept 2026). Det var sterkt å se oppmøtet langs Oslos gater. Det var sterkt å se seremonien i Oslo Domkirke. Han var en kjær konge, for både monarkister og republikanere. Men han var en gammel mann, og det er naturlig at vi til slutt må ta farvel med våre eldre. Det er trist, savnet er likefullt stort. Men det er naturlig.
Verre er det når barn dør. I dagens avsnitt skriver Lukas om gravfølget til en mors eneste sønn. En enkes eneste sønn. Og mange fulgte båren. Det er ikke alt jeg husker fra søndagsskolen, men akkurat denne fortellingen brant seg inn i meg. Jeg husker hvordan lærerinnen på søndagsskolen fortalte livaktig om gråtekoner og om hvordan hele byen var med i følget. Jeg tror nesten det gjorde mer inntrykk på meg, enn at Jesus vakte gutten opp fra de døde. Men det var det Jesus gjorde.
Det står at Jesus var på vei inn i byen med sitt følge, og jeg ser for meg at de må stanse opp på grunn gravfølget som fyller hele gaten. Jesus ser fortvilelsen og får inderlig medfølelse med moren. Han stopper opp og sier til henne at hun ikke skal gråte. Visste hun hvem han var?
Bibelen forteller om tre tilfeller der Jesus vekker opp døde. Han vakte opp Lasarus, sin gode venn. Utenom det, var det bare to tilfeller, og begge var barn. Jeg velger å la det vise meg at Jesus var særlig opptatt av barna! Han løftet fram barna som de største i himmelriket, og sa at de var eksempler til etterfølgelse for oss voksne. Jeg tror at da Jesus så gravfølget til denne unge gutten, gråt han med de sørgende. Barn skal ikke dø!
Jeg fascineres av at Jesus bryter inn i følget uten at noen spør ham. Han ser nøden, ser hjertene som blør, ser enken, den sørgende moren, og vet at hennes liv vil bli krevende uten sønnen. Og han stopper opp.
Jeg tror Jesus er sånn: han stopper opp foran oss når vi har det vondt. Han vil at vi skal la oss se av ham. Han ønsker at vi skal la ham berøre oss, trøste oss. «Gråt ikke!»
Teksten ble opprinnelig skrevet for Vårt Lands spalte, Ettertanke, og tok utgangspunkt i bibelteksten fra Luk 7, 11-17:
11 Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. 12 Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. 13 Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» 14 Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» 15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. 16 Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» 17 Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.
Foto: Liza Summer, Pexels.com