Å bli avbrutt kan være frustrende. Men det kan jammen også ha i seg muligheten til en velsignelse - om du lar den komme.
For noen år siden skrev jeg «Ja til flere avbrudd» i Bibelen min, etter å ha vært i denne fortellingen fra Lukas. Et par timer etterpå satt jeg på kontoret jeg leide. Det var i den lokale kirken, og ingen av de ansatte var på jobb akkurat da. Da ringte det på dørtelefonen. Jeg var langt inni noe, og tenkte at dette har jeg virkelig ikke tid til!
Så jeg gikk til dørtelefonen og sa det som det var: Jeg jobber ikke her. Det er ingen her i dag.
Stemmen der nede: «Jeg skulle gjerne ha snakka med noen...»
Jeg: «Dessverre. Det er ingen her nå.»
Stemmen: «Er det ingen der?»
Jeg: «Nei...»
Jeg hørte med ett hvor idiotisk svaret mitt lød, før en liten tanke meldte seg, en tanke jeg tror kom fra oven: «Det du skrev om disse avbruddene, mente du det?»
Det var som om noen kakket seg hull gjennom taket.
Jeg tok sats: «Hei du, vent, ikke gå. Jeg kommer ned!»
Nede møtte jeg en sliten dame som trengte at noen hadde et par minutter til å lytte, og til å be for henne. Da jeg hadde gjort det, fikk jeg det mest strålende smilet jeg har sett noen gang! Jeg følte jeg så inn i Jesus sitt ansikt, og tenkte med skam på hvor nær jeg hadde vært å avvise avbruddet.
Den gangen i det proppfulle huset; Jesus var sikkert midt i en viktig tale. Likevel stoppet han opp, åpen for å bli avbrutt. Han lot ikke det viktige (undervisningen) komme i veien for det aller viktigste (mennesket). Jeg ser for meg at han smilte da han så opp mot taket, da han så båren som firtes ned av verdens beste og mest handlekraftige venner, tok imot avbruddet med åpne armer.
Men det er mer her: Alle som var tilstede, forstod at mannen ønsket å bli frisk. Likevel sa Jesus: «Dine synder er tilgitt.» Var ikke det litt «God dag, mann, økseskaft»?
Jeg tror faktisk Jesus gikk rett til kjernen. Fordi han kjenner menneskene, oss, og vet hvordan det er å være oss, visste han at det indre plaget mannen vel så mye som det ytre. Han visste at hvis mannen skulle gå oppreist, trengte han å få en indre oppreisning først.
Jesus sier det samme fortsatt: Du er tilgitt. Du kan gå med rak rygg.
Teksten ble opprinnelig skrevet for Vårt Lands spalte, Ettertanke, og tok utgangspunkt i bibelteksten fra Lukas 5, 17-26:
Den lamme mannen
17 En dag holdt Jesus på med å undervise. Det satt fariseere og lovlærere der som var kommet fra alle landsbyene i Galilea og Judea, og fra Jerusalem. Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede. 18 Da kom det noen menn som bar en lam mann på en båre. De forsøkte å bære ham inn og legge ham ned foran Jesus. 19 Men fordi det var uråd å få ham inn på grunn av trengselen, gikk de opp på taket, fjernet noen takstein og firte ham ned på båren, midt foran Jesus. 20 Da Jesus så deres tro, sa han: «Venn, syndene dine er deg tilgitt.» 21 Men de skriftlærde og fariseerne tenkte straks: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Hvem andre kan tilgi synder enn Gud alene?» 22 Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hva er det for tanker dere går med i hjertet? 23 Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er deg tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? 24 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vendte han seg til den lamme – «så sier jeg deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» 25 Og straks reiste mannen seg foran øynene på dem, tok båren han hadde ligget på, og gikk hjem mens han lovpriste Gud. 26 Alle ble helt ute av seg av undring og priste Gud. De ble grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!»
Foto: Elimende Inagella, Unsplash.com