Dypere enn makt

Ofte blir konservative holdninger i abortsaken likestilt med anti-feminisme. Jeg er uenig! Jeg mener at å verne om det ufødte livet også er å stå på kvinnens side.

SVs Landsmøte har nylig vedtatt at de ønsker å utvide abortgrensen til uke 22. Mange har reagert på det: Jordmødre har reagert, fordi de har erfart at fostre kan overleve så sene aborter. Sykepleiere som jobber på nyfødt intensiv har reagert, fordi de redder for tidlig fødte barn helt ned til uke 22-23. Kristne har reagert, fordi de anser livet som hellig. Og ikke uventet: abortmotstandere har reagert.

SV vedtok dette for å gi kvinnen mer makt. De sier at det er kvinnen, ikke en nemd, som skal ha makta over kvinnens kropp. Men dette handler om noe langt dypere enn makt! Jeg tror dette handler om hvorvidt vi vil ha et samfunn der individet står helt alene, eller om individet skal kjenne at det har støtter rundt seg. For: hva om vi snur litt på problemstillingen: Det å stå alene om en så stor beslutning kan være svært krevende for kvinnen det gjelder!

Delt ansvar, delt byrde

Vi vet at det å ta abort, er et alvorlig inngrep og en alvorlig beslutning. Vi vet også at mange av de som velger å abortere, kan oppleve det som en psykisk påkjenning; de kan kjenne på dårlig samvittighet, anger, skyld i ettertid. Å stå alene i det, kan være svært tungt. 

Jeg tenker at en abortnemd vil kunne være en støtte for kvinnen, slik at hun skal slippe å stå i denne beslutningen alene! Selv om jeg personlig er imot aborter fram til uke 22, erkjenner jeg at noen kvinner av ulike grunner kan oppleve det som en nødvendighet. Tenk om kvinnen da kunne lene seg til en nemd, noen andre, noen som kan si: «Vi tar det ansvaret! Du skal slippe å bære den børen alene». Jeg tror det vil kunne bety en stor forskjell for kvinnen det gjelder! Og det gjelder enten abortgrensen er på uke 12, 18 eller 22! 

Ikke alene 

I tillegg vil en nemd kunne – forutsatt at den består av empatiske, omsorgsfulle mennesker som ser løsninger, som ser mennesket, som ser helhet – hjelpe kvinnen til å finne tilgjengelig støtte og hjelp til situasjonen de står i.

Samfunnet vårt har blitt ekstremt individuelt; enhver må klare seg selv. Og jeg tenker: det er tid for å begynne å bry oss mer om hverandre igjen! Både om de vi kjenner godt, og de vi ennå ikke kjenner. Tenk om vi kunne tilby nettverk, ekstra-besteforeldre og omsorg til de som ikke har det – da vil det kunne bli lettere for flere å bære fram barna.

Jeg ser for meg at nemden kan være der som en omsorgsenhet, noen som kan bære ansvaret for beslutningen for kvinnen, i stedet for å legge sten til hennes byrde! Og jeg ser for meg at de mindre fellesskapene som finnes rundt oss, kan være det livgivende fellesskapet kvinnen og eventuelt barnet kan kjenne seg omsluttet av. Nemdene kunne sågar vært de som hjalp kvinnen i kontakt med disse. 

Dette handler ikke om makt. Dette går langt dypere. Det handler om hvorvidt vi skal være et samfunn som overlater den enkelte til å ta livets største beslutninger alene eller ikke. Jeg vil kjempe for et samfunn der alt liv vernes, og der de som bærer livet skal oppleve at de ikke står alene. 

 

Les flere av mine betraktninger her