Som far så sønn

Av og til kan det være vanskelig å forstå Jesus - eller i hvert fall misforstå.

Noen ganger skulle jeg ønske at det var lettere for folk – meg selv inkludert – å forstå Jesus! I det ene øyeblikket er han klar og tydelig, i det neste roter det seg til for meg. I dagens tekst, for eksempel, er det nydelig og tydelig å lese om at Jesus er verdens lys! I går skrev jeg i denne spalten om all verdens uro, om at Jesus kan la oss kjenne på og eie et håp midt i alt det mørke. Det kan han si fordi han selv er verdens lys! Lys gir meg positive assosiasjoner. Det forteller meg om noe som er varmt, livgivende, om noe som bringer klarhet i det som er mørklagt. Lys er godt. 

I teksten begynner fariseerne å problematisere Jesus utsagn: «Hvordan skal vi kunne vite at du snakker sant», protesterte de. «Du er bare en. For at vi skal kunne stole på et budskap, må det bekreftes av noen flere, vi må ha minst to vitner.»

Det er da Jesus drar inn det som gjør at det ikke alltid blir like enkelt å se for seg.  For han sier at han ikke er bare en. Han sier at hans Far er med ham, og at hans Far også vitner om ham. Og hans Far er som kjent Gud. Men Gud er jo ikke synlig! Hvordan skal han da kunne vitne? Det var vel også derfor fariseerne i neste vers spør ham: Hvor er din far?

Jeg skjønner godt at de spurte. Og Jesus svarte som sant var: «Dere kjenner verken ham eller meg. Og hadde dere kjent meg, hadde dere også kjent min Far.»

De må ha gått derfra mer forvirret enn da de kom. 

Nå, når vi leser det og vet hvordan det ender, kan vi kanskje lettere forstå at den usynlige Gud er synlig i Jesus, og dermed vitnet sammen med ham. Det kan gjøre det lettere å ta det til seg: at Jesus er lys, verdens lys. Lever vi med ham, slipper vi å famle i mørke. Selv om verden rundt er mørk, er han likevel lys. Og vi kan stole på at det er sant, fordi Gud selv er hans vitne om det.