Synd og sannhet

Ordet «synd» har ikke alltid så god klang i manges ører. Men tenk om begrepet kan hjelpe oss til å frigjøre oss, da!

Ordet «synd» har ikke alltid så god klang i manges ører. Kanskje er det grunnen til at vi ofte har unngått ordet i forkynnelsen, også, i et ønske om ikke være fordømmende, som om synden ikke gjaldt de som forkynte. Men vet du hva? Vi er alle syndere, uansett rolle. Synd er noe av det mest universelle som finnes. 

Men vi er nå engang sånn at vi gjerne vil rettferdiggjøre oss selv. Forklare for både oss selv og andre – og kanskje også Gud – hvorfor vi velger som vi gjør. For jeg hadde jo egentlig en ganske god grunn til å gjøre ditt eller datt, hadde jeg ikke? Og sammenlignet med de andre, er jeg ikke så ille?

Problemet er bare at synd forkrøpler oss, ødelegger relasjoner, tukler til tankene. Kirkefader Augustin (354–430 e.Kr) sa at «synd er å være innkrøkt i seg selv». Hver gang jeg hører det uttrykket, ser jeg for meg Gollum i «Ringenes herre», hvordan han blir mer og mer forkrøplet,  jo mer han tviholder på ringen som forderver. Lik synden, forderver den relasjoner, gjør at den som har ringen tar dårlige beslutninger, setter seg selv foran de andre. Redningen er at ringen forsvinner i ildsjøen og utslettes.

Da jeg var liten, sang vi en sang på søndagsskolen: «Han har kastet alle mine synder bak sin rygg, han ser dem aldri mer. Slik som østen er fra vesten, er de langt fra meg!» En banal sang, kanskje, men jeg tror det er sant: Jesus har tatt et oppgjør med synden, slik at den er som kastet langt, langt vekk. Lik ringen som ble borte i dypet. Men det betyr ikke at jeg har sluttet å synde. Jeg går stadig på nye smeller, små og store. Om jeg innbiller meg noe annet, lyver jeg, skriver Johannes. Jeg synder, og jeg trenger nåden! 

Heldigvis er nåden akkurat like universell som synden! 

Sterkere er den også, i tillegg til at den er ny hver eneste morgen! 

Uansett hvor galt det er fatt, kjenner Gud til det allerede. Likevel inviterer han oss til å bekjenne det, ikke fordi det er nytt for ham, men fordi han vet at å snakke sant om eget liv er frigjørende. Og der, i det møtet, kan vi ta imot nåden, tilgivelsen og oppreisningen. Dèt er frigjørende!

 

Teksten er skrevet for Vårt Land i oktober 2025, og er inspirert av teksten fra 1.Johannes 1,8-10:

8 Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. 10 Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

Les flere betraktninger her