Tørsteslukker

Fram til nå hadde samtalen gått så greit. Endelig var det en som ikke pirket borti det vonde. Før nå.

“Jeg har ingen mann.” 

Jeg ser for meg at kvinnen ser ned når hun svarer Jesus. Beskjemmet. Blir opptatt med vannkrukken, trekker den opp, mens vann og svette siler. Fram til nå hadde samtalen gått så greit. Endelig var det en som ikke pirket borti det vonde. Før nå. 

At han kommenterer hennes fem menn sender et støt igjennom henne. For hvordan kan han vite? Hun må forandre temaet! Tenker at siden han mest trolig er en profet, er han sikkert opptatt av teologi. Mer eller mindre panisk, begynner hun å snakke om de teologiske forskjellene mellom jødene og hennes eget folk.  Det ser ut til å avlede ham, også, for Jesus blir med på den teologiske dialogen. 

Går dypere

Ok, det er ikke sikkert det var akkurat sånn. Men kanskje. Jeg ser i hvert fall for meg at det kan ha vært sånn. Jeg ser for meg at Jesus startet samtalen om vannet som gjør evig utørst, fordi han visste at kvinnen hadde en dypere tørst: en tørst etter anerkjennelse, etter å bli elsket og tatt imot, etter å kunne gå med ryggen rak med både egen og andres respekt.  Og jeg tror muligens han brukte den teologiske praten til å bygge en bro tilbake til kvinnen. For det neste som skjedde var at han sier at Gud ønsker tilbedere som tilber i Ånd og sannhet.

“Jeg har ingen mann” Sannhet!

Da kvinnen var ærlig overfor Jesus, var dèt den første slurken av det levende vannet. 

Mettende

Når vi er ærlige med våre liv i møte med Jesus, når vi forteller ham om savn, skam, sorg, synd, uten forstillelse, kan vi erfare at det livgivende, levende vannet begynner å sildre. Det vannet renser, skaper oppreisning, forvandler, gjør nytt.
 

Det rare er at sannhet også ser ut til å gjøre Jesus utørst og mett. For da disiplene (de hadde gått inn til byen for å handle mat) et par vers senere kom tilbake og ba Jesus komme å spise, svarte Jesus: “Min mat er å gjøre hans verk som har sendt meg.”

 

Kan det være at Jesus sin tørst slukkes når vi tilber ham i Ånd og sannhet? Eller sagt med andre ord: når vi øser ut det vi har på hjertet og lar han få gi oss det vi trenger!

Teksten er skrevet for Vårt Land i august 2025, og er inspirert av teksten i Johannes 4, 16-28:

16 Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» 17 «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. 18 «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» 19 «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. 20 «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» 21 Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. 22 Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23 Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. 24 Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» 25 «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» 26 Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

 

 

les flere betraktninger her